31. desember: Takk for det gamle

Det er rigget for årets siste og største fest i dorullnissekalenderen. 2022 er til endes, og disse profilene har gjort sine siste sprell for i år. Noen av dem vil nok fortsette å sprelle i 2023. «Vi må avslutte på en skikkelig måte», sier Fantorangen. «Jeg har stjerneskudd til alle sammen.»

«Her trenger vi mer krutt», sier Jack Sparrow og trekker frem noen pinneraketter han har gjemt under en annen gulvplanke. «Jeg har flere raketter, og disse vil jeg gi til Zelensky», sier Jonas Gahr Støre. «Det er urettferdig å gi dem til Zelensky når jeg har så få igjen», sier Putin. «Da skulle du ikke begynt så tidlig», sier Zelensky. «Jeg har noen enda større raketter som jeg kan fyre opp ved midnatt», sier Elon Musk. «Og så kan dere alle få en bit av denne fuglen», sier han og peker på en perfekt grillet kalkun-lignende skapning.

Gjengen samler seg for å se på rakettene, og de skåler i rom og nyter den nydelige fuglen. Vazelina gjør ferdig årets siste hit, «Bomull i øra». Når de er ferdige, spør Arnulf: «Er det slutt nå, Eldar?» Eldar sender spørsmålet videre til meg, og jeg bekrefter. Vazelina setter seg inn i den svarte limousinen og ruller hjemover.

Nå er det slutt. Takk for følget!

Reklame

30. desember: Full kontroll

Et bilde sier mer enn tusen ord. All ære til politisk satiretegner Dave Granlund for denne ideen.

29. desember: Klimaopprør eller annet rør?

I dag ble det bråk i kirken. Vi oppdaget plutselig at noen hadde kastet suppe på altertavlen i løpet av natten. Donald Trump var raskt ute med sin mistanke: «Det må være Greta, typisk sånne uoppdragne klimaunger.» «Hvordan våger du!», freste Greta tilbake – selvfølgelig.

Vi valgte å sette ned en kommisjon for å etterforske hva som hadde skjedd, og prøvde å finne noen rettferdige personer som kunne sitte i komiteen. Vi endte opp med disse tre: Lise Klaveness, som har erfaring med å kjempe mot skjulte allianser. Sumaya Jirde Ali, som er kjent for sine modige ytringer. Og Sandra Borch, fordi hun er matminister og dermed øverste ansvarlige for supper i Norge. Jeg foreslo å kalle dem for «Supperådet», men alle tre protesterte og foreslo raskt «29. desember-kommisjonen». Det var et navneforslag som de fleste likte, så dermed ble det sånn.

Kommisjonen begynte straks å kartlegge hendelsesforløpet. De fant raskt ut at substansen som var sprutet på altertavlen ikke var suppe, men hvalross-spekk. Og rett etterpå oppdaget de at Freya var død. Hærverk-undersøkelsen gikk derfor over til å bli en drapsetterforskning.

Alle personer med våpen ble bedt om å komme frem for kommisjonen for å forkalre seg. «Jeg nekter», sa Donald Trump. «Har du våpen da?» spurte Lise. «Øh… Nei», svarte Trump. «Da kan du bare gå og sette deg», sa Lise. I stedet tok tre bevæpnede menn plass på første benk.

Volodimir Zelensky ble avhørt først. «Har du drept Freya?» spurte Sumaya. «Nei, jeg har ikke siktet på noen andre enn Putin siden jeg kom hit», svarte Zelensky. Flere kunne bekrefte at det var sant, så han var derfor fritatt for mistanke.

Cassian Andor var nestemann. «Er du en hvalross-morder?» spurte Sandra. «Tror du jeg er dum?» svarte Andor. «Hvis jeg hadde fyrt av denne blasteren, ville Imperiet funnet meg og sendt meg tilbake til Narkina 5. Og dit vil jeg aldri tilbake.» Han snakket så overbevisende at ingen lenger mistenkte ham.

Tredje og siste mistenkte var Jack Sparrow. «Er du skyldig?» spurte Lise. «Denne kulen var ikke ment for en hvalross», svarte Jack. «Var det et ja?» følger Lise opp. «Det eneste som betyr noe er disse: Hva en mann kan gjøre og hva en man ikke kan gjøre.» «Jeg tror vi kaller dette en tilståelse», sa Sumaya. «Jeg er uærlig», sa Jack – «og du kan alltid stole på at en uærlig mann er uærlig.»

Jack legger kortene på bordet og innrømmer at han drepte Freya. «Det var tomt for rom, og jeg kjedet meg. Så jeg prøvde å true hvalrossen til å svømme bort herfra med meg. Den angrep meg, og jeg snublet sånn at skuddet gikk av. Det var et uhell – jeg sverger.»

Vazelina spiller «Blå lys» mens Jack Sparrow blir stengt inne i krypten i påvente av en skikkelig arrest. «Dere kommer alltid til å huske denne dagen», roper Jack. Og ingen er uenige i det.

28. desember: Hvordan alt begynte

Vazelina har ikke kommet seg av gårde på busstur enda, så jeg rusler bort til dem for å slå av en prat.

«Kan ikke dere fortelle hvordan det hele begynte?» spør jeg. «Je dreiv et bilopphøggeri oppi Brøttet», begynner Arnulf. «Nei, ikke bandet», sier jeg – «den greia med doruller.» «Klart vi kan fortelja om det», sier Viggo og teller opp:

27. desember: Og flyktninger et hjem

I dag er det oppbruddsstemning i kirken. Jeg spør gruppen som pakker om de har tenkt seg hjem allerede. «Vi skar itte hem, vi skar tel Ukraina», svarer Eldar Vågan. «Javel, hva skjer der i dag?» spør jeg. «Vi har fått tak i no’ overskuddsammunisjon fra Nammo på Raufoss, og en gammal buss som Høgger’n skal kjøre ne’over», svarer Viggo. «Je skar itte kjøre», korrigerer Høgger’n: «Ruth kjører, vi andre sitter baki.» «Så da har dere begynt som våpentransportører?» spør jeg. «Ja, men hem’att skar vi ha med øss en gjeng med flyktninger. Dom ligg på på magan bak stener ne’i der nå, men snart bor dom på det nye mottaket oppe på Blazerfjell», sier Jan Einar Johnsen med et vennlig smil.

Gjengen har mer å pakke, men tar en pause for å spille «Raufoss-Rute-Ruth» til glede for gamle og nye lyttere.

26. desember: Boxing Day

På selveste Boxing Day spør Volodimir Zelensky om råd foran dagens kamper i Ukraina. Flere strateger samler seg rundt ham for å dele sine tips. «Æg lige best når me angribe i fodla fart», sier Erling Braut Haaland. «Det er viktig å ha kontroll på de tekniske elementene», sier Martin Ødegaard. «Vi har god erfaring med å spare krutt som vi kan sette innpå når motstanderen er utmattet», sier Brann-spilleren med mørk stemme. «Men bør vi angripe, eller satse på å forsvare det vi har?», spør Zelensky. «Angrep er det beste forsvar», svarer alle tre i kor.

Subwoolfer kommer bort til Ødegaard. Gjennom sin etter hvert faste tolk Durek Verrett sier han at de to har møttes tidligere. «Åja, har vi det?» svarer Ødegaard. «Ja, i Wolverhampton i november», svarer Subwoolfer indirekte. «Stemmer, de gule ulvene ja», svarer Martin – «Jeg scoret vel to mål i den kampen, så vidt jeg husker.» Ulven nikker og ber om autografen, og Martin signerer gladelig.

Våre fotballglade venner benker seg foran en skjerm og koser seg med dagens fotballkamper.

25. desember: Det skjedde i de dager

Det var faktisk Donald Trump som kom med forslaget. «Kan vi ikke ta et julekrybbe-bilde?» spurte han. Noen syntes det var en god idé. «Vi trenger et barn og en krybbe.» Donald så seg rundt i forsamlingen. «Greta Thunberg, kan ikke du legge deg opp i kisten?» foreslo han. «Hvordan våger du?»  freste Greta. «Inntektene vil gå til arbeid mot klimaendringer og for migrantarbeideres rettigheter», foreslo Hassan Al-Thawadi med et smil. «Det er et godt formål», sa Greta og klatret – fremdeles litt motvillig – opp i den nå tomme kisten.

«Vi trenger tre vise menn som kan gi gaver til barnet», sa Trump. «Jeg har noen ekstra eksemplarer igjen av denne gullmedaljongen», sa Durek Verrett. «Og jeg har denne blå fuglen»,sa Elon Musk. «Men den er jo død», sa Sumana Jirde Ali. «Det er den vel ikke», sa Musk og dyttet til den – «Se, den bevegde seg.» Sumaya himlet med øynene og fant plassen sin ved krybben. «Jeg stiller som kandidat til den ledige plassen som vis mann og hellig konge, og jeg kan gi henne fire nye år av mitt liv i folkets tjeneste», sa Donald. Ingen tenkte på å spørre barnet i krybben hva hun egentlig ønsket seg.

Cassian Andor meldte seg frivillig til å gjete hvalrossen og beskytte den mot rovdyr. Max tok en ekstra sveverunde og prøvde å se litt englete ut. Og Omen Kaizer spilte lystelig fra salme 29 i salmeboken.

På denne måten skjedde det at alle stilte opp og tok dette bildet, for å ønske deg en fortsatt fredelig julefeiring.

24. desember: Hvem er denne karen?

En kar med sekk og lue, skjegg og solbriller kommer haldtende oppover midtgangen på en overdreven, tilgjort måte. Så kvinker han på julbukk’mål «Go’kvell, go’kvell» med en veldig påtatt distriktsdialekt. Vi hører tydelig at denne karen vanligvis snakker «penere» enn han gjør i dag. «Ta av dæ maska og vis oss kem du e», roper hele forsamlingen. «Ja, nå er det vanlige folks tur til å få se. Dette er en situasjon vi må ta på alvor, og det er viktig at vi ikke gjør noe forhastet», sier nissen. Og da skjønner jo alle at dette selvfølgelig er:

Jonas Gahr Støre! «Velkommen», sier jeg. «Det er viktig at du sier akkurat det, og du her helt rett», svarer Jonas. «Synes du regjeringen har tatt ansvar for fødetilbudet i vårt langstrakte land?» spør jeg. «Jeg skjønner hva du sier. Det er viktig å snakke om dette. Selv om sykehustilbudet er dårligere enn før, er det rikelig med tomme fjøs i distriktene som kan brukes til fødsler», svarer Jonas. «Det skal bli lys i fjøsan», synger Sandra Borch.

Så åpner Jonas sekken sin og sier: «Siden alt har blitt dyrere i år, er det viktig å utvise moderasjon og ikke gjøre noe som kan legge press på renten. Regjeringen har derfor måttet prioritere hardt og velge ut hvilke gaver vi skal gi.» «Er ikke dette det motsatte av det dere lovde i valgkampen?» spør jeg. «Det er fint at du tar det opp, og dette skal vi behandle nøye i Regjeringen og kanskje utrede et par ganger», svarer Jonas og griper ned i sekken sin.

Først trekker han opp noen vedkubber. «Til Vazelina Bilopphøggers fra Jonas», leser han høyt. Bandet begynner umiddelbart å spille «Fem fyrer med ved» av ren glede. «Nå kan dere endelig slutte å brenne bildekk», roper Greta Thunberg.

Deretter trekker Jonas opp noen flere M72 panservernvåpen og leser: «Til Volodimir og hele Ukraina, fra gode venner i Norge». Zelensky kommer frem og tar imot mens Putin sender et surt blikk.

Så kommer enda en stor gave opp av sekken: «Til Sandra fra Jonas, med ønske om et godt nytt valgår», sier nissen. «Hva i alle dager skal jeg med en trampoline?» spør Sandra Borch. «Det er det Senterpartiet trenger for å komme over sperregrensen», svarer Jonas.

Så er sekken nesten tom, og nissen trekker opp to konvolutter. Den ene gir han til Greta Thunberg, som leser høyt fra kortet: «Norge lover å produsere olje og gass på en enda renere måte i fremtiden.» «Tusen takk», sier hun ironisk.

Den andre konvolutten gir Jonas til Durek Verret. «Velkommen på middag hjemme hos meg. Vi trenger å snakke sammen, og jeg vil gi deg noen tydelige råd i den vanskelige situasjonen», sier han.

Jonas bretter sammen den tomme sekken og sier: «Til alle dere andre vil jeg si at vi må forberede oss på at alt blir dyrere. Det må være helt klart at regjeringen tar dette på alvor. Jeg har derfor bestemt at vi skal vente og se, og det er en avgjørelse jeg har respekt for.»

Siden ikke alle får gaver av nissen, oppstår det en spontan dugnad mellom gjestene i kirken. Durek Verrett inviterer til gratis helbredelse, og Donald Trump deler ut NFT-samlekort med bilder av seg selv. Jack Sparrow flytter litt på kisten, vipper opp en gulvplanke og finner en flaske rom som han sender rundt. «Nå er det rom i herberget», sier han.

Zelensky inviterer alle til Kiev når det blir trygt. Subwoolfer jubler høyt og nynner på Ukraina sitt Eurovisjonsbidrag fra i vår. Putin sier at han har prøvd å komme dit allerede, men at det er vanskelig. Til slutt får alle konsertbilletter av Omen Kaizer, og da er julelykken fullkommen.

Fra bak trommesettet kommer et spørsmål: «Er det slutt nå, Jonny?» «Nei, ikke helt. Jeg har litt rester igjen til de kommende dagene. Men snart, Arnulf», svarer jeg.

Og mens julefreden senker seg, stenger vi døren til kirken. Utenfor står en hel gjeng det ikke ble plass til i år. Som regjeringen har også jeg vært nødt til å prioritere hardt. Utenfor i mørket står Atle Antonsen, Bjørn Dæhlie, Kjell Inge Røkke, Gianni Infantino, Cristiano Ronaldo, Trygve Slagsvold Vedum, Sophie Elise, Harry og Meghan, Nils Arne Eggen, Xi Jinping,  en haug med falske samer, Jenny Klinge, Emilie Enger Mehl, Ola Borten Moe, Roger Valhammer og enda flere. Det har vært et svært innholdsrikt år.

Takk for følget – så langt. Jeg ønsker deg en riktig god jul!

23. desember: Hvorfor er det alltid tomt for rom?

Den neste gjesten gjør en entré som er umulig å ikke legge merke til. Han smeller opp kirkedørene, løper inn og slenger dørene igjen bak seg. Så blokkerer han dørene med en stor lysestake og et par kirkebenker. Vi hører heftig banking og en kvinne som hyler og skriker på utsiden. Mannen snur seg rundt, rister det lange håret på plass, og går oppover midtgangen på en litt spesiell måte.

«Velkommen, Jack Sparrow», sier jeg. «Kaptein Jack Sparrow», korrigerer han. «Hva var det lille problemet ditt nede ved inngangsdøren?» spør jeg. «Problemet er ikke problemet. Problemet er din holdning til problemet», svarer han kryptisk. Jeg skifter tema: «Er du på skattejakt?» «Ikke alle skatter er sølv og gull, kamerat», sier han og kikker på dronningen i kisten. Blikket hans vandrer videre forbi pokalen til Brann-spilleren, hviler noen sekunder på medaljongen til Durek Verrett, før det stopper ved den døde fuglen på gulvet. «Hvil i fred, kamerat», sier han.

Så ser han Freya, og straks trekker han pistolen og sikter på hvalrossen. «Det der er mitt skip!» sier han. «Våpentrusler er ikke helt innenfor kodeksen i kongelige gravferder», sier jeg og går mellom dem. «Kodeksen er mer det vi ville kalle «retningslinjer». Kom deg vekk, denne kulen er ikke ment for deg», truer Jack. Freya tar hintet og velter seg ned igjen på gulvet, og kaptein Jack stiger om bord og gjør seg klar for å seile mot Isla de Muerta. Vazelina velger «11 år uten kvinnfolk» som tonefølge til den tidligere storsjarmøren.

Bak ved inngangspartiet har bankingen gitt seg, og vi skimter en fyr med sekk og lue på. Briller og skjegg har han også. Hvem er denne karen? Eller er det ei kjerring? Følg med i morgen når den siste gjesten i kalenderen skal ta av seg maska!

22. desember: Norges tøffeste?

Hun gjør ikke så mye av seg, bare rusler inn og finner en ledig plass. Et stødig blikk titter frem under hijaben.

«Velkommen, Sumaya Jirde Ali. Det er en ære at du deltar», sier jeg. «Er du fornøyd med mangfoldet du viser i denne kalenderen?», spør hun. «Tja… Litt? Vi har et par amerikanere, noen europeere, en araber, et par utenomjordiske og en svenske», forsvarer jeg meg med. «Er du klar over at nesten alle er menn?» spør Sumaya. «Oi, det var et godt poeng. Men flere av kvinnene i kalenderen – Lise, Grete og du – er med for å hylles, mens en del av mennene er med for satiren sin del. Og hovedgrunnen til at alle er samlet, er jo den en gang så mektige kvinnen i kisten», parerer jeg.

«Er du klar over at nesten alle er hvite?», fortsettere Sumaya. «Ja, det har jeg faktisk lagt merke til. Men et par er brune, elefanten er rosa og ulven er gul. Og så har vi jo Trump, da», sier jeg. «Er ikke han litt for oransje til å være med her?» kommer det kontant fra den unge damen. «Godt poeng», innrømmer jeg. «Jeg vet det», sier Sumaya.

Er hun Norges Tøffeste? Kåres hun til Årets navn, eller er det Lise Klaveness som vinner alle kåringer i år? Vil islamofobene noen gang innse at deres egne bestemødre også brukte skaut? Disse spørsmålene er vanskelige å svare på.